Natteravneren (natt 1)

Min første natt denne uka er nå over. Og det var litt av en natt. At det var plass til så mange folk inne på statoil, var jeg ikke klar over. Kaos var et mye brukt ord da jeg tåkket over dørterskelen på jobb. Dette kom til å bli en lang natt tenkte jeg med meg selv, og som sagt, like sant.

Ekstra hjelp måtte tilkalles de første timene, for ingenting var blitt unnagjort fra forige skift. Da klokka nærmet seg ett, ble jeg stående alene. Det var fortsatt like varmt i butikken, som da jeg kom, og kanskje varmere. For air-condition var ikke fungerende.

Jeg satte igang med lista jeg skulle gjennom, men kom ikke langt, for folk strømmet på. Hamburgere, pølser, brus, godis, boller, og bare litt bensin, noe som bensinstasjoner egentlig er laget for. Mellom kundene fikk jeg laget meg et par-tre brannsår, og kuttet meg èn gang. Om ikke dette var ille, så begynte det noe merkelig i magen også. Urinveisinfeksjon var på vei!

Her sto jeg da alene på nattestid, med en pratsom kunde fra Finsnes, og nedentil bare presset det på. Sju ganger var han inne, og like snakkesalig hver gang. Med en gang han var ute noen sekunder, så var det beine veien inn på do, tisse to dråper, og ut igjen. Og sånn holdt det på.

Timene gikk, litt fremover ihvertfall, og mat fikk jeg ikke i meg. Vann ble levebrød. Det var da det kom en såkalt kaffi-kunde inn. Men ikke en vanlig kaffi-kunde. Han smilte, hentet kaffi, og før han gikk kom han bort til meg, også sa han: "Jeg ville bare forsikre meg om at du vet at Jesus elsker deg." Jeg ble litt paff, for aldri har det skjedd meg at noen har kommet inn klokka 5 på natta for å fortelle meg om at det er en som virkelig elsker meg akkurat der hvor jeg er, akkurat sånn jeg er, og akkurat samme hvordan jeg har det. Hva jeg svarte kan ha vært mye, men etter en så traumatisk natt, var dette absolutt noe jeg trengte. Tenk om Gud sendte han til meg for å gi meg et smil i hverdagen? Det er virkelig noe det.

Natta tok slutt til slutt, og det gjorde urinveisinfeksjonen òg utover dagen. Men tanken på det mannen sa og gjorde, ble i tankene. Vi(inkludert meg!) burde bli mer åpne om å fortelle det vi virkelig lever for. Det er jo derfor vi er her nede på jorden.