I den 9ende måned

Klumpen sitter godt i magen, og den blir bare større og større etter som månedene går. Det er en deilig følelse. En følelse som jeg skulle ønske alle fikk oppleve.

Jeg kjenner hjertet slår. Litt i utakt. Og det slår fort.

Tenk det er liv i kroppen min. Fullt av liv. Liv som ble skapt fra aller første stund. Det var kjemi. Livet mitt ble forandret. Nå er vi plutselig to. To individer som gått tett sammen. Sammen i alt som skjer. Jeg føler spenningen. Det river og drar. Det er som om klumpen inni meg holder på å sprekke. Den vil ut. Det gjør nesten litt vondt. Au!

Puh. Pust ut, pust inn, pust ut, pust inn... Jeg begynner å svette. Svetten renner. Au! Klumpen presser. Oy! Gikk vannet!?!

Jeg føler meg som et spredbarn som ser verden for første gang. Og dette er bare de ni første månendene.